My new Russian hair dresser

by Julie Marlen Engel

Å gå til frisøren er høyrisiko, men må man, så må man. 

I påsken ble håret 1,5 centimeter lengre på den ene siden. Denne gangen tenkte jeg at det billigste, trenger ikke være det dårligste. Selv om det gjelder trusene på Primark liksom. Derfor gikk jeg ned på hjørnet i gata mi. Frisøren var russisk og jeg var livredd.

Vi gikk for en farge vi begge skjønte: appelsin, eller приложение i følge google translate. Det uttales nesten helt likt på norsk og russisk.

Runde en bestod av å tupere håret for å så klemme inn bleiking. Før jeg fikk advart henne om å tupere min nesten halve meter med hår, var det gjort og jeg satt der og så ut som Karius, eller Baktus? Han med det røde håret. Det tok 45 minutter å kamme det ut. Jeg kunne se at fortvilelsen spredte seg i de russiske øynene. Hun pøste på med  balsam spray. Jeg skjønner ikke mye russisk, men at dette ikke var positivt, det skjønte jeg. Håret ble rosa. Ikke helt den fargen jeg gikk for.

Lang historie kort: håret ble bra. Faktisk akkurat som jeg hadde håpet og prøvd å få en frisør til å gjøre siden desember. Det måtte en russer til. Og til den nette sum av 810 kroner så er jeg meget fornøyd. Og moralen er selvfølgelig at å gå til frisøren er en risiko, men at det dyreste ikke trenger å være det beste.