London Fashion Week is over

by Julie Marlen Engel

Du skal se mye før øynene detter ut…

Byen tømmes for kjendiser, moteskribenter, bloggere, modeller, designere og kjendisjegere. Under LFW jobbet jeg for Starworks Group, som er et event/PR-byrå. En unik mulighet til å se hva som skjer før, etter og under et moteshow, både bak og på motemoloen. – Jeg fortsetter med å skrive catwalk. Motemolo blir for dumt, sorry Sylfest.

Jeg har jobbet på visingene til DAKS, Issa, Peter Pilotto og Roksanda Ilincic. Min jobb har bestått av å hjelpe til før visningene, ta imot og vise publikum plassene sine og å hjelpe til med å rydde program etter visningene, samt lage til goodie bags. Mange goodie bags.

The fun part of it
«Backstage» er det trangt. Modellene er tynnere i virkeligheten, og ser ikke særlig glamorøse eller friske ut. De er omringet av sminkører, frisører, bloggere, kamerafolk og presse. Klærne henger på stativ bak scenen, med plast over. Det er store plakater med bilder av modellene med klærne på, som er malen for visningen. Det er mildt sagt hektisk bak der.

Det er vakter over alt. De er svære og skumle. Før visningen er det lyd og lysprøver og modellene går igjennom showet, iført sine egne klær. Det er nok vanskeligere enn man skulle tro å ballansere 180 centimeter over bakken på skyhøye sko, særlig når det er om å gjøre å bøye ryggen lengst mulig bakover.

Når det nærmer seg start, begynner folk å slippe inn. De står i kø etter hvor «viktige» de er. Som regel har de billetter. Hvis du er søstera til Kate Middleton, trenger du ikke billett. Det gjør sikkert ikke Elton John heller. Hvis de i døra kjenner han igjen da.  De får også plasser etter hvor «viktige» de er.  Første rad er for de «viktigste», ståplasser for de dødelige. Goodie bags for de på første rad. Jeg har også sett at lokalet sprayes med parfyme rett før publikum slippes inn.

Det er en sosiologisk studie i seg selv å se når de ankommer. Her er det se og bli sett som gjelder. Hvis visningen skal starte klokken fire, så gjør den ikke det. Publikum må få tid til å se og bli sett. De «viktigste» publikummerne kommer sist. Min teori er at de gjør dette bevisst, for å forsikre seg om at alle ser at de ankommer.

Pressefotgrafene har et lite platå foran catwalken. Der er det kamp om de beste plassene. Det er selvfølgelig felst menn. Kanskje en eller to damer i haneflokken.

Utenfor står bloggerne. Den beste delen er at noen av bloggerne kler seg ut. For å bli lagt merke til. Juleglitter, menn i kjole og høye heler, parykker og kaninører. Hva som helst for å skille seg ut i den enorme mengden av andre, som også for en hver pris vil bli sett. Jeg kaller det karneval, her kalles det stil. De gjennomtenkte og innøvde poseringene vises gjerne fram til nye fans, som ikke vet at de ikke er kjendiser. Det er et eventyr. Det er sirkus. Det er tivoli. Det er dødsgøy. Og jeg elsker hvert sekund av det og gleder meg til februar.

Velkommen til motebransjen.

Advertisements