På Elgesæter bru

by Julie Marlen Engel

Jeg har hatt en fantastisk helg i Trondheim! Som må deles opp i kapittel. Her er det første. 

Fredag kjørte jeg og kjæresten til Trondheim etter jobb. Eller, han kjørte og jeg satt på. Vi kom fram i nitida og gikk rett ut i den varme kvelden for å spise på restaurant. Vi bodde hos noen gode venner, som bor i den gamle gata mi Klæbuveien, der jeg og kjæresten flyttet sammen i 2007. Det kommer alltid til å være gata mi. Og Trondheim kommer alltid til å være byen min. Det er der jeg er hjemme.

Det var fint å gå gjennom byen, som oser av forventninger fra nye studenter. Jeg misunner de litt, men samtidig så gjør jeg ikke det. Virkeligheten innhenter dem til slutt. Dere er ikke rike, dere er ikke udødelige og klamydia sprer seg som ild i tørt gress, selv om du bor i Trondheim.

Høgskoleparken var full av studenter som grillet og drakk så klart. En gutt, for han er en gutt og ikke mann enda, når han kun har vasket trusa si selv en gang, skulle tøffe seg for studinene. Han tok springfart og hoppet opp i den største Rododendrobusken. Studinene, som sikkert kom fra Bærum (Sorry Annika), så virkelig imponerte ut. Jeg snudde meg til kjæresten.
– Broren hans jobber ikke i Trondheim bydrift.  Da hadde han visst at narkisene bæsjer i den buska der, sa jeg.
Men det vet ikke gutten, som skal imponere de søte studinene og kommer opp av busken med menneskeekskrementer, for å si det pent, på den bare leggen sin. Fordi han hadde på seg shorts. Ikke bukse nei. Hva er det med nye studenter og shorts?

Da vi gikk over Elgeseter bru hørte vi Santigolds «Creator» og så ned på det fantastiske festivalområdet på Marinen. Nidarosdomen, Festningen, Nidelven. Jeg elsker Trondheim.

«På Elgesæter bru, der fann æ å du det vi lei`tt etter i mange år.
Vi skull flyt på drømmen høgt over elvestrømmen, itj drukne som flaskeskår.
Vi har det.
Vi skal klar det».

Det refrenget beskriver følelsen av å flytte for seg selv til Trondheim. Hans Rotmo får som regel sagt det.

Advertisements