Melankolsk

by Julie Marlen Engel

Når det regner blir jeg melankolsk. 

Sinnsstemningen forandrer seg etter været. I dag er verden helt grå. Men inne på rommet mitt er det lyst. Jeg er ikke trist, men en smule melankolsk. Ingen form for «dyp depresjon som inngår i gruppen psykiske sykdommer, som berører stemningsleiet». Ingen diagnose. Men man kan vel føle seg melankolsk selv om man ikke er alvorlig psykisk syk?

Jeg setter på Madrugadas «Industrial Silence», som er verdens mest melankolske skive og er melankolsk. Fordi jeg har lyst til å være melankolsk. Å spise jordbær med vaniljesaus kan også anbefales, hvis sommeren virker ufattelig langt vekke og det virker som om alle i hele verden reiser til syden, mens jeg skal være hjemme i regnet og jobbe. Som i fjor. Missforstå meg ikke. Jeg vil gjerne reise til Hellas. Ligge på en strand og lese romaner. Helst Jo Nesbø, som jeg ikke har lest enda. Men jeg vil også jobbe. Møte spennende og morsomme mennesker eller barn som kan tegne mye finere enn det jeg kan tegne.

Jeg vil spare opp masse penger til sparekontoen min. Jeg vil se Pacific blue for ørtende gang. Jeg vil gå tur og kjenne at regnet pisker meg i ansiktet. Jeg vil være på Frei, selv om sommeren ikke vil være her og hos mamma, som aldri har lyspærer i lampene. For her kommer jordbærene i skåla helt av seg selv. Og det er alltid knekkebrød, brunost og bananer i skapet. Livet er slettes ikke så verst. Jeg har alt og alle jeg trenger og så mange jordbær jeg orker å spise.

Og denne fine, melankolske sangen kan jeg høre på hele sommeren i strekk.