Me-day

by Julie Marlen Engel

I dag har jeg kost meg hos frisøren i tre timer og kjøpt noe fint.

Ble fornøyd med fargen, men det er uvant å være så lys. Jeg har ikke vært skikkelig blond siden den sommeren jeg sang med Madrugada. Og det er vel 5 år siden nå. Jesus, som tida flyr! Litt gulskjær, men det korrigeres etter noen vask med lillasjampo.

Og når det kommer til kjøpingen; well, all my dreams came true!

I dag er det min siste dag i Dublin. Hjertebyen min. Egentlig har jeg tatt farvel i to uker nå. Spist på favorittstedene mine, gått i favorittgatene mine, handlet i favorittbutikkene og vært på kino på kinoen min her i gata. Samtidig som det er trist å reise, så har jo alle vennene mine dratt. Og jeg var veldig innstilt på å kun bo her det ene året. Men det er rart. Det er rart at jeg ikke skal tilbake etter sommeren og se de samme fjesene på Griffith College. Det er rart hvor hjemme jeg føler meg her.

Jeg skal ikke være trist. Jeg skal være lykkelig for alle de fine menneskene jeg har truffet og som jeg kommer til å kjenne hele livet. Lykkelig for å ha bodd i verdens fineste by og fineste land. Lykkelig for at jeg turte. Og, som min mentor Marit Aspen sier, «av og til må man ta valg som tar en videre i livet». Og jeg skal videre. Helt til toppen faktisk.

Og jeg vil alltid komme hjem til Dublin og Irland, for vi er langt ifra ferdige med hverandre.

Alive, Alive Oh!

P.s Nå kan jeg innrømme at jeg har bodd i Irland i nesten et år uten å ha smakt Guinness. Og det er jeg stolt over.