Hjernen er alene

by Julie Marlen Engel

Jeg ønkser meg klisterhjerne og fotografisk hukommelse til jul.

Jeg har aldri vært fan av Lillo- Stenberg og co, men teksten på «Hjernen er alene» forklarer livssituasjonen min svært godt nå. Jeg leser, leser, leser og leser. Og føler ikke at jeg kan noen verdens ting. Men jeg vet jo at det samler seg bak i hjernen et sted og at det kommer når jeg trenger det som aller mest. Forhåpentligvis. Og når jeg har skrevet det ned på papiret så er det borte igjen, men da er det greit. Jeg må innrømme at jeg husker fint lite av alt jeg kunne til eksamen i januar, men det gjør ingenting.  Hans-Tore Bjerkås og Alf Hildrum har ikke ringt meg enda. Er det fordi at de vet at Asiaeksperten har blitt PR-ekspert? Trenger ikke NRK eller TV2 PR-eksperter også da?

Uansett, jeg leser så det freser. Å lese til eksamen er en psykisk prøvelse. Jeg dytter meg selv ned og sier at jeg aldri kommer til å huske Thomson`s syv domener i det moderne samfunn hvor propaganda utøves, men jeg husker det. Jeg kommer aldri til å huske de tre propagandateknikkene fra 2002 og alle underpunktene, men jeg husker det. Jeg kommer aldri til å huske Laswell`s tre objectives of persuasion, men jeg husker de. Alle tre. Vi husker mer enn vi tror.

Mitt beste eksamenstips er å lese mye, men også ta seg tid til andre aktiviteter. Hjernen jobber når vi tenker på andre ting og. Vi klarer mer og husker mer enn vi tror. Og eksamen blir en mye hyggeligere, faen det går ikke an å si hyggelig i samme setning som eksamen. Men det blir en bedre opplevelse både før og etter hvis du unner deg selv å komme godt forberedt.

Eksamen, jeg er fortsatt faen ikke redd deg! Sensorene kommer til å gråte når de leser mine avhandlinger. Jeg lover.

«Hjernen er alene alene med hjernen
Hjernen er alene alene med hjernen
Hjernen er alene alene med hjernen
Hjernen er alene alene med hjernen»

Advertisements