Easter in Dublin

by Julie Marlen Engel

Det blir påske selv om man ikke er hjemme hos familien sin.

Jeg har klaget offentlig, på facebook, gjentatte ganger over at jeg syntes at det er dårlig at katolikkene ikke syntes at Jesu død og oppstandelse er et mirakel nok til å feire med noen dager fri. Det vil si irske katolikker. Jeg har fått informasjon om at katolikkene i en liten landsby i Libanon verdsetter påskehøytiden. Skjærtorsdag var med andre ord en helt vanlig dag i Dublin. Og det var jo bare den dagen Jesus spiste sitt siste måltid og siden irene drikker mer enn de spiser, så kan de jo ikke risikere at det blir en fridag og at pubene må ha stengt. Paven har nok konkludert med det han og. Jeg feiret det siste måltidet med italiensk og det var godt.

Men når hviledagen først kommer til Dublin, da holdes den faen meg hellig. Bortsett fra en gærning som gikk amok med machete på høylys dag, så var det helt stille i Dublin. Helt merkelig. Rullegardinene i alle pubene var trukket for og gitterdørene låst. Det er derfor rart at det ikke heter long friday, men good friday i Irland. Det må jo bare være den lengste og jævligste dagen i året for irene. Men man kødder ikke med Jesus korsfestelse og det fantes ikke en dråpe alkohol å få kjøpt. Det forklarer hvorfor folk løp som gærninger for å komme seg i butikken på torsdagen. Og hvorfor en mann lå utenfor Spar, som også selger alkohol, og gråt. Jeg kan bare se for meg i mine villeste fantasier hvordan tilstandene hadde vært i Norge hvis utestedene hadde stengt. Langfredagen min ble tilbragt i Phoenix park og på kino.

Det tar 40 min å gå fra oss til Phoenix Park, da var det utrolig irriterende at det begynte å regne i det vi brettet ut picnic-teppet, for anledningen et dynetrekk. Til mitt forsvar mamma; man tager det man haver.