Fjær og Hendrix

by Julie Marlen Engel

Jeg hoppet ut av senga. Full av energi og arbeidslyst.

Jeg var ved godt mot i første time. Læreren snakket om postmodernisme og modernisme. Og det liker jeg. Andre time var også oppløftende og jeg fant ut hva jeg skal skrive om i Media Research and Cultural Studies. I tredje time fikk jeg tilbakemelding på skolebloggen min, som dere kan få lese i morgen. Han syntes den var flott. Det syntes jeg og. Jeg hadde aldri vært i så godt humør på en mandag. Jeg gledet meg til min faste mandagskyllingciabatta i kantina og en pust i bakken. Men der tok jeg feil. Jævla feil. Det er valg av Student Union President på onsdag og ei av kandidatene hadde fått noen gutter til å spille i kantina. Trommer, elgitar og halvakustisk gitar. Yess. For ikke å snakke om vokalen. Ørene mine gråt. Det var rett og slett forferdelig. Det hele toppet seg da de dro i gang  Jimmi Hendrix. Man spiller ikke Jimmi Hendrix når man ikke en gang kan stemme gitaren. Lunsj = ødelagt. Takk for det.

Jeg tok fatt på PR med hodepine. Entusiasmen var død. Steindød. Siste time var tutorial i PR. Jeg fikk ikke kjeft og var fornøyd med det. Jeg må si at det var veldig nyttig at læreren prøvde å forklare ei fransk ei forskjellen på PR crisis og communication crisis. I 20 minutter. Da jeg skulle ta bussen hjem, begynte det å regne. Takk for det.

I dag hadde jeg på meg et fint, nytt skjørt med fjær. Ian syntes at jeg var fin. Og Brian syntes at jeg så ut som en ung Gwyneth Paltrow. Jeg tok det som et kompliment.

Skjørt fra River Island.

Solbriller fra Gina T.

Hvordan det går med Super Marlen/Super Engel og krigen mot de tre stygge grisene (oppgavene) får dere vite i morgen. Jeg er spent selv her jeg sitter.