«What do you do if you don`t get in»?

by Julie Marlen Engel

«I`ll cry», svarte kjæresten.

Sensorene lo så de nesten falt av stolen.

Det var som å være med i «FAME». Unge musikere i gangene, masse forskjellig musikk strømmet ut av de mange øvingsrommene og mange nervøse blikk. Jeg er så glad for at jeg ikke setter meg selv i slike situasjoner. Jeg hadde taklet det svært dårlig.

Kjæresten spilte så bra som man kan spille på en ukes varsel og er fornøyd. I mine øyne er det en stor bragd å få komme å prøvespille lenge etter at søknadsfristen har gått ut og i det hele tatt tørre å gjøre det. Jeg hadde aldri gjort det. Jeg var sikkert like nervøs som kjæresten der jeg satt og ble nedstirret av ei diger Dronning Elisabeth, som hang så staselig på veggen. Nå må vi vente i alt fra to dager til to uker på dommen. Og som sagt, hvis «vi» ikke kommer inn blir det grining. Eller, det tror jeg ikke. Å sette høye mål er viktig, men desto lengre blir fallhøyden. Vi krysser fingre og tær.

Nå blir det feriering på høyt nivå.