Jules the poet

by Julie Marlen Engel

Jeg skriver en historie fra virkeligheten og gråter.

Creative Writing.  Jeg skal levere den første oppgaven i morgen. Jeg har ikke begynt. Jeg hater å være kreativ på kommando. En historie basert på en virkelig hendelse. Jeg tenkte at det ville bli enkelt. Og nå sitter jeg her. Alene. Og gråter flere tårer enn jeg skriver ord. Gråt Herbjørg Wassmo da hun skrev «Et glass melk takk»? Gråt Astrid Lindgren da hun skrev «Brødrene Løvehjerte»? Gråt Kahled Hosseini da han skrev «Drageløperen»?  Jeg er nok en uoppdaget bestselger.

Jeg ga opp historien. Det ble bare dritt. Jeg skriver dikt. Jeg er en poet. Jeg er melankolsk. Får jeg ikke a på dette, så vet ikke jeg. Hvordan kan man egentlig sette en karakter på poesi?

When mothers die

I thought that you could live forever.
I thought that you could fly.
I thought that you could walk on water.
I thought that mothers could not die.

I thought that life was easy.
You taught me that was wrong.
I thought that angels lived in heaven.
You taught me that the night is long.

I thought that you would never leave me.
I thought that you did not lie.
I thought that you would see me married.
I thought that mothers could not die.

Ellers har jeg det bra.