Om å skyte småfugler med sprettert

by Julie Marlen Engel

Det skal mye til for å vekke meg. Eller?

Toget, som dundrer et steinkast fra soveromsvinduet mitt. – Sover som en stein.
Narkisene, eller grillerne, som skriker og bærer seg fire etasjer under soveromsvinduet mitt. – Sover som en stein.
Massive utrykninger av brannbiler utenfor soveromsvinduet mitt. – Sover som en stein.
Naboenes ukentlige torsdagsfester i leiligheten ved siden av. De stjeler alltid dørmatta vår. – Sover som en stein.
To parringsklare og våryre fugler som har forskanset seg på taket av det ubebodde nabohuset. – Holder meg våken.

Jeg har bodd for lenge i byen. Fuglelyder skal jo virke beroligende. Hadde det bare vært mulig å åpne vinduene såpass at jeg kunne siktet på de med en sprettert, som jeg skulle ha laget av rosa sugerør og hårstrikk. Jeg skulle skutt de med mynter. 1-centene, som virkelig ikke er godt for noe. Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg gjør ikke en flue fortred. Sett bort ifra en episode på en lavbudsjettsfestival i Aure, hvor jeg ble antastet av en innfødt og forsvarte  meg selv med å karatesparke han i skinnleggen. Men det var selvforsvar liksom.

Jeg er syk. For femte gang siden august. Tran meg i ræva. Jeg begynner å vurdere om det ikke er verdt å sette livet på spill for å svelge kapselene, som er like store som klinkekuler. Hadde jeg ikke hatt NRKs nett- TV og fantastiske Cherry Chadwyck-Healey, hadde ikke livet vært verdt å leve. Nesten da.