So this is suicide

by Julie Marlen Engel

I dag har jeg vært på konsert. Jeg angrer.

Å ha en musiker som kjæreste krever visse ting. I tillegg til at han tjener jævlig dårlig, må jeg dra å høre på konsertene hans. I mitt tilfelle, der kjæresten ikke er med i et kult rockeband, er dette konserter hvor fler musikere av typen «high culture» eller finkultur, som vi sier på norsk, spiller etter tur. Gjerne stykker på lengde med Nilen. I dag var jeg på en sånn en. Igjen.

Først var det en gjeng som spilte Schubert. Det var helt greit. Passe litt for lenge. Så kom høydepunktet. Eller lavpunktet. En fiolin, en bratsj, en cello og et flygel. De spilte så surt at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte. Jeg er sikker på at jeg, selv med min sterke noteangst, hadde klart å spille det bedre. Det var rett og slett begredelig. Og de hadde faen ikke vett til å gi seg. Når til og med fiolinisten skjærer grimaser over sin egen elendighet må de da ta hintet. Det er ingen skam å snu! Det er ingen skam å innse at man aldri blir fiolinist. Gi deg! Mens leken er god!

Det verste i verden er å høre på folk som er dårlige på strengeinstrumenter. Nesten i alle fall. Å høre amatører synge «Pie Jesu» er like ille. Faktsik. Jeg får lyst til å skjære av meg ørene. Det er søtt når man er barn. 22. – Not so much.

Jeg trodde at det verste var over da vi endelig kunne applaudere de av scenen. Hvorfor er det alltid de dårligste som spiller de lengste stykkene? Det burde være regler mot sånt. Uansett. Det var ikke over. Nå kom saksofonene. Og som de kom. Jeg fikk vondt i ørene, hodet og sjela. Jeg prøvde febrilsk å kvele meg selv med tyggisen jeg tygde på.

Det hele var over etter en og en halv time. Det er for lenge. Spill et stykke og gi dere. Plis.

Myrsnipe eller ei. Kjæresten og gitarkameratene var kjempeflinke. Jeg tok dessverre ingen bilder fordi jeg var for opptatt med å filme.