Nightcap

by Julie Marlen Engel

Mitt nye jeg er ute til klokken ett midt i uka.

På irsk pub. Hører på dårlig irsk folkemusikk. Ser på sånn passe bra Irish tap dance hvor fyren som danser holder på å svette seg ihjel og Marlene, som sitter på første rad, holder på å kaste opp av stanken. Hører på et enda verre irsk folkemusikkband med sure feler og svært høy sekkepipe. Ser på fulle turister som sikkert er norske, som oss. Ønsker at de skal spille «Wild Rover» igjen og igjen. Klapper og synger. Begynner nesten å gråte da bandet spiller «Fairytale of New York», som i mitt hode er en julemusikk, men gråter ikke fordi det er så stygt å høre på. Man kan bare ikke synge både Kirsty MacColl og Shane MacGowan. Man må være to liksom. Kirsty døde forresten i 2000 i Mexico da hun reddet sønnene sine fra å bli påkjørt av en båt. Jævlig tragisk. Diskutere hvor mye man hater saksofon og fornærme en Bruce Springsteen-fan av den grunn. «Born to run»  hadde vært bedre med gitarsolo, eller Hammond eller munnspill. Det er da min mening om den saken. «Never gonna dance again» er den verste låta som finnes. Kanskje den eneste jeg virkelig hater. Og det har jeg gjort siden jeg var barn.
Hater du Ole Edvard Antonsen og du da?
– Visst faen gjør jeg det. Jeg hater blåseinstrumenter. Bortsett fra tverrfløytesoloen i «California Dreamin» og selvfølgelig munnspill, svarte jeg.
Han er jo et nasjonalsymbol, svarte han.
– Nasjonalsymbol? Åge Aleksandersen og Grete Waitz er nasjonalsymbol, tenkte jeg.

Kommer hjem og gleder seg til å sove, men det går ikke. Karius og co har begynt nattens arbeid på Tara Station. Takk for det.

P.s Jeg har ikke blitt alkoholiker. Jeg drakk milkshake. Sjokolade- milkshake. La oss si det sånn; det var det ikke alle som gjorde. Takk Gud for at jeg har fri i morgen. Lørdag midt i uka. Det liker vi.