Jula er over. – Face it.

by Julie Marlen Engel

Jeg lurer på om det finnes noen andre enn meg som gråter, på ekte, når jula er over?

Etter ni timer på reisefot ankom jeg Dublin. Jeg reiste fra et eventyrland dekket av snø og kom til stummende mørke. Da vi landet, trodde jeg at jeg så snø, men det var bare gress det. Grønt gress i januar. I Dublin er det mars i januar. Og jeg tror jeg liker det. Jeg savner ikke 20 minus i Trondheim nå.

På flyet satt jeg ved siden av deler av den russiske mafiaen, som har hovedkontor i Dublin. Jeg kan jo ikke si det med sikkerhet, men jeg tror det var kriminelle greier de snakket om. Jeg er ingen ekspert på russisk liksom.

Vi kom endelig fram, med alle 72 knekkebrødene i god behold. Brunosten og så klart. Og nok Tacopulver til å dekke ASEAN. Det var fint å komme tilbake til leiligheten. Det var til og med vann i kranene og flotte vannskader på veggen i stua og på kjøkkenet. Heldigvis ikke så store, så langt mitt øye kan se, men så er jeg ingen ekspert på det heller. Man kan simpelthen ikke kunne alt her i verden. Det er det bare å innse fortere enn svint.

Jeg ringte huseieren, som faktisk er en kjent forfatter, Dermot. og han skulle se hva han fikk gjort med saken i morgen. Vi trodde først at det luktet av soppen som har dannet seg på veggen, men det viste seg heldigvis å være en rømmeboks, som kjæresten hadde spart til han kom hjem. Nå angrer jeg på at jeg ikke spurte Dermie om han kunne lese noe av det jeg har skrevet. Kanskje bloggen og? Hvis Annika skal bli kjendis, så skal jeg det og.

I skrivende stund pakker kjæresten ut av kofferten sin. Jeg leser til eksamen mens jeg skriver blogg. Multitasking Marlen.

– Lykke til på eksamen alle der ute! Fortvil ikke. Man vil aldri kunne alt her i verden. – Trust me.

P.s Jesus, hvis du leser blogg så plis la meg stå på eksamen. Eller få en A. Begge er greit liksom.