DECEMBER 1.

by Julie Marlen Engel

Oh my God, eller Jesus passer vel bedre i dette tilfellet.

Psykisk sett er jeg i august. Dette er skummelt, men fint samtidig. Igjen; Skrekkblandet fryd. Om 16 dager og rundt 5000 ord er jeg hjemme på jule- Frei. Og alle hjerter gleder seg.

Favorittpuben Hogans er pyntet til jul.

Natt til første desember ble min første natt med lue. Jeg har aldri sovet med lue før. Men nå er det gjort. Jeg har nemlig ikke hårføner her (Og jeg presiserer at jeg IKKE ønsker meg en til jul). Jeg har en fin en hjemme. På Frei liksom.  Jeg vasket håret rett før leggetid og siden jeg har nok hår til å fylle Jesus krybbe, så tar tørkingen tid. Spesielt uten hårføner. Det var for kaldt på soverommet og jeg måtte ty til lue. Og det gikk fint. Det siste jeg sa til mamma før vi avsluttet på skype i går var at hvis hun ikke hørte noe fra meg, så hadde jeg frosset ihjel. «Det der var ikke noe artig, Julie Marlen», svarte hun da. Men sannheten er at det fort kunne blitt en realitet. Jeg lå søvnløs til klokken 03.10 fordi jeg var redd for å fryse ihjel hvis jeg sovna. Men det gikk bra. – Som du ser mamma. Det skal mer til en to grader for å ta livet av meg. I natt skal vi sove med telys på rommet og bytte på å holde vakt. Du vet, man skal ALDRI sove med telys på. Det kan få fatale følger.

Pakkekalender under fiberoptisk juletre.

Jeg tok bussen til skolen, med livet som innsats. Vi sklei oss fram på sommerdekk. Irer har verken vinterdekk, vintersko eller kjetting. Pappa får sikkert hjertet i hjernen av å lese om dette. Bilene sklir, som bambi på isen, på veiene. For de lar ikke bilen bli igjen hjemme. Eller jo, noen gjør det. Mange av skolene, ikke min, og flyplassen holder stengt på grunn av været. Været er en halv centimeter snø. Hallo Ireland! Det er Trondheim i mai det. Jeg bare ler av det hele. Tar det som en opplevelse. Når folk på bussen eller på gata sier noe som «some weather ha?», så svarer jeg «Spare me. I am Norwegian. This is fucking summer». Jeg synes det er spennende å sitte i andre etasje på en buss som ikke har kontroll i helvete. Jeg ler og roper på mer! Mer! Mer! Irene ser rart på meg. Det får bare gå. Det er 1. desember og ingen får ødelegge det for meg.

Jeg fikk kjøpt inn gavene til kjærestens pakkekalender. Vi har lagt alle pakkene under det strømslukende, fiberoptiske juletreet. Det er trivelig. Jeg elsker pakker. Jeg fikk en ballerina til å henge på juletreet. Tenk, så gøy det blir å ta fram den om 30 år og tenke på at jeg fikk den av kjæresten da vi bodde i Dublin du. Mormora mi har faktisk hatt den samme juletrebelysningen siden 1952. Det er virkelig fantastisk det.

Vi feiret 1. desember på restaurant. Vi holdte på å fryse ihjel. Det er nok en grunn til at det irske samfunn stagnerer når det er to grader og en halv centimeter snø. Jeg spiste med lue, votter og skjerf på.  men jeg tar det som en opplevelse. Eksotisk liksom. Jeg gleder meg uendelig til å sitte i masasjestolen med pelspledd forran peisen hjemme hos mamma. Med den store hunden som fotvarmer, hvis han klarer å holde seg i ro.

I Dublin er det kameler som drar sleden til nissen. Barna i Irland får nok ingen gaver i år. Kamel+snø?!

16 dager er ingenting det. Jeg må begynne å ro i morgen, hvis jeg skal komme fram til jul. Siden det ikke kan lette fly når det er «snø» her.

Happy December everybody!