Han tek ikkje glansen av livet

by Julie Marlen Engel

Det er ikke kaldere enn fire pluss i Dublin. Det er utrolig mye mer enn 20 minus, som var dagligdags i Trondheim.

Det er nøyaktig to uker siden sist jeg var syk. Jeg har vært syk fire ganger siden jeg flyttet hit. Jeg tåler nok ikke det varme klimaet her. – Ironisk, that is. Det er som sagt ikke verre enn fire grader ute, men forskjellen på Dublin, eller Stalingrad som jeg kaller det, og Norge er at i Norge har de varme inne. De har isolasjon og grunnmur. De har varmekabler på badet. Det er ingen tvil om at det er under onsdagenes forelesninger i Publishing at jeg blir syk. Brakkene på  Auschwitz College er ikke særlig varme. Selv med ullstrømpis, superundertøy, vinterkåpe, ullsokker og votter blir jeg syk. Og det har jeg ikke tid til.

Lyspunktet denne uken har vært gratis restaurantkort på en verdi av 55 EORO på skolens resturant, eller kantine som vi kaller det i Norge, B fucking + på essayet mitt i Publishing og stor pakke fra Norge i posten.  Pakken var fylt med julemarsipanpølser, julekalendere, julemoussaka, julesmågodt og juletacopulver.

Nå skal jeg ta en overdose Nurofen, influensa tabletter, før jeg krype under Dublins største dyne, med ullsokker, ullbukse, smågodt og Gilmore Girls. Tidenes helg står for tur med snørr, lesing, skriving og snø. Jeg håper værmelderne tar feil. Jeg vil helst ikke ha snø her. Da fryser jeg faktisk ihjel i brakka.

 

 

Advertisements