Strange colour of blue

by Julie Marlen Engel

«Strange colour blue. Sixteen tons on the moon. Blue»

Jeg elsker mine blå skinnhansker, som jeg fikk av Tante L til jul i fjor.  Som nevnt tidligere, har hun god smak. Jeg elsker også  sangen «Strange colour blue» fra Madrugadas første album «Industrial  silence», som jeg også elsker.   «Oh everybody’s sleeping now
An industrial silence singing
And the rain will keep hammering down from over head
Now there’s a blue, blue strange colour blue
Let me dream of me and you
Oh how the rain keeps hammering down
Pour

Oh running down the window
Like a vein on my arm
Oh running down the window
Like a vein on my arm
Yeah»

– Det er den perfekte høstsangen egentlig. Selv om det er mer vinter enn høst nå. Jeg er årstidsvill. Det er bare en og en halv uke til advent, men psykisk sett  så er jeg i oktober enda. Hvordan skal det gå med julestemninga?

Det pissregner i Dublin. Og blåser. Perfekt kveld for å ligge inne og ha et øye på oppgaven min i Media and Society og det andre på Gilmore Girls, sesong fire. Det skjer ikke en dritt. Men jeg må se det. Jeg lurer så inderlig på hva som skjer i sesong syv.

Jeg venter på at kjæresten skal komme hjem fra gitarkvartettøving. Han kommer til å være klissvåt og spre vannet utover leiligheten slik at sokkene mine blir våte når jeg går til do. Hadde vi vært i Trondheim hadde jeg laget vafler. Men det er vi ikke. Jeg får ta til takke med Ben & Jerry`s Baked Alaska. Isbjørner av hvit sjokolade slår aldri feil. Det gjør ikke Desperate Housewives heller. Tirsdager er ikke så værst.

«We are nearly there
Nearly there».