Ida Maria is back, or is she?

by Julie Marlen Engel

Jeg har elsket Ida Maria siden første gang jeg hørte «Oh, my God».

Lyden fylte mine åtte kvadrat til det fulle. Ikke at hun ikke fyller mer enn åtte kvadrat, men det var det jeg hadde til rådighet i 2006.

Det første albumet hennes  «Fortress Round My Heart» fra 2008 er, etter min mening, et av de beste norske albumene i historien. Det aller beste med kvinnelig vokal. – Sorry Lise Karlsnes.

Jeg har ventet på «Katla»  like lenge som brødrene Løvehjerte var i Nagialia. Det var med glede og forventning jeg tok fatt på albumet. Første inntrykket var skuffende. «Quite Nice People» er fin, men for kjedelig for å være Ida Maria. Jeg vil ikke ha Susanne Sundfør eller Marhe Valle. Teksten er fin og låta er søt, men jeg ble redd. Skulle resten av plata være sånn?

Heldigvis kommer «Bad Karma» som et vulkanutbrudd etter nedturen. Det er den mest hardtslående låta på skiva og jeg gleder meg til å synge med på «Bararabarararabararararara» når jeg ser henne live neste gang. Ida Maria er tøff tvers igjennom. Hun later ikke som. Og jeg elsker henne for det.

«10, 000 Lovers»  er fantastisk og frekk. Heldigvis mye bedre enn TNTs. Utrolig overraskende nordnorsk rap midt i herligheten. Blir det bedre? Jepp, soloen. Jeg får litt Knudsen & Ludvigsen- feeling. – And I love it!

«Cherry Red» med referanser  til Iggy Pops «Lust for Life» fra  1977 er tøff og dansbar. Helt til det franskinspirerte bridget. Oh my no, tenkte jeg da.

«Quite Nice People» og «I Eat Boys Like You For Breakfast» er de svakeste sporene. Sistnevnte kunne godt sklidd rett inn i en Tarantino film, men blir kjedelig på plate. Ida Sinatra liksom.

Jeg liker albumet, men ville heller hatt «Bad Karma» eller «10, 000 Lovers» som første låt. Jeg får en god følelse av å høre på det og det er akkurat det jeg trenger nå. Jeg tar meg selv i smådanse på lesesalen, og det liker vi. Kanskje ikke dattera til Mao, som sitter ved siden av meg er like fan…

«Devil» er  tung som faen med en fortreffelig intro som smelter et bassisthjerte og soloen på «Lets`s Leave» er rå og det hele topper seg når Roy Orbison- gitaren inn.

Uforutsigbart og overraskende er min oppsummering av albumet. Norges Juliette Lewis er back og jeg håper hun blir for godt.