Two down

by Julie Marlen Engel

Only six more to go. Bare 14700 ord igjen til jul.

November går fort. Jeg holder meg fast. Bedre fast enn den gamle dama med skjegg, som tar buss 122. Jeg tar også buss 122. Jeg overdriver ikke når jeg skriver skjegg. Det er sant. Bukkeskjegg liksom. Vi har kommet langt over pinsettnappestadiet. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg kan uansett ikke la være å se.

Bussen i Dublin er arenaen for et freakshow. Et carneval of horror. Sirkus Arnardo, Zorba og Merano på en gang. Med andre ord; Not pretty. Man må betale den eksakte summen i mynter. One sixty, please. One sixty, please. One sixty, please. Har du ikke akkurat, så får du en kvitering og kan hente den resterende summen på busskontoret. Jeg har alltid akkurat.

Det er vanskelig å få tak i mynter i Dublin. Noen ganger har du 100, andre ganger er det helt tørke. Sahara i pengpungen liksom. Da kjøper jeg en rød, sur smågodt i kiosken. Den koster 20 cent. Da får jeg akkurat til bussen. Men har tapt 20 cent. Det er ekkelt å tenke på hvor pengene har vært før. Jeg prøver å la være å spekulere for mye i hva flekkene på myntene er og hvor de kommer fra.

Tilbake til Sirkus 122. Sjåføren er direktøren. Han har ikke jakke med paljetter.  Bussen er gul, blå og med to etasjer. Hvis det er fullt nede må man klatre opp trappene til VIP loungen. Du vet aldri hva som venter deg på toppen av Everest. Lufta er i alle fall like tynn. Det er umulig å se gjennom rutene som er dekket av dugg. Det er klamt. Det er varmt. Jeg vurderer å begynne å gå.

Jeg hører noen harke. Alle innvollene og alle tyggisene han noen gang har svelget, er på vei opp fra intet. Og ja, harket fra helvete følges av lyden av veske som treffer gulvet. Han har akkurat spyttet på gulvet. Takk Gud. Takk Gud for at jeg sitter tre rader fra han. Takk Gud for at jeg ikke sitter ved siden av.

Akkurat i det jeg tror forestillingen er over, begynner akt to. Ingen fanfarer. Ingen klovn som rydder manesjen. På sirkus 122 går det slag i slag. The show must go on. 1.60 er prisen du må betale for billetten til helvete. Mye billigere enn i Trondheim. Men showet er deretter også. Man får det man betaler for.

Akt to. Linedanseren. Hun er full som en dupp og fæl som Sylvia Brustad. Med lyst hår og spakkel, nok til hele det nye operahuset i Kristiansund, i trynet. Hun skal framføre en monolog. Ikke av Ibsen nei. Hun har skrevet den selv. Improvisasjon på høyt nivå ville de nok ha karakterisert det som på Kunsthøyskolen i Oslo. Det er nesten umulig å forstå hva edderen og gallen hun spyr ut betyr. Mobilen er mikrofonen. Hun er forbanna. Det er sikkert. Jeg gir henne en sekser for presentasjon og innlevelse. Stryk for diksjon. Hun har kjøpt en ny jakke på Penneys. Hun skal ut i kveld. Kjæresten har dumpa henne for venninna. Hun har brukt opp trygda. Hun så ut som ei hore på Halloween, men hei, hvem gjorde ikke det. It`s Halloween eei. Eiii. Eiii. Eiii. Jeg applauderer. I håp om at forestillingen nå er over. Hun bukker. Neier. Takker for seg før hun sjangler av.

Scenen. Eller manesjen er klar for neste. Det koster 1.60 å se på. Og 1.60 for å delta. Er du over 65 er det gratis.
– Lucky bastards.

Dagens sitat (ny spalte på bloggen):
«The attraction of the virtuoso for the public is very like that of the circus for the crowd. There is always the hope that something dangerous will happen».
– Claude Debussy

«In the end, we are all clowns in Gods´ circus».
– Julie Marlen Engel.

Advertisements