Careful what you wish for

by Julie Marlen Engel

Da jeg våknet i dag ønsket jeg at det skulle være 1. desember.

– Hvis vi fikk velge mellom en million og at alle oppgavene var ferdige, hadde jeg valgt det siste, sa den fattige studenten Hege.
Sitatet oppsummerer den kommende livssituasjonen i Dublin.

I dag er det ikke 1. desember. Det er heller ikke nyttårsaften, selv om naboene og resten av byen tror det. Jeg begynner nesten å tro det selv. At jeg har spolt over november, men også desember og jula som straff for at jeg ønsket å hoppe fram i tid. Fyrverkeri smeller rundt hustakene og naboene har fått besøk av Magne Furuholmen, som er så full at han bare husker en akkord på keyboardet sitt.  På en søndag liksom. Det er noe muffens her.

Helgen har vært lite innholdsrik. I går gikk vi i byen og så på folk. En liten jente danset irsk folkedans og jeg ga henne en euro. Jeg kjøpte en fin julegave og en fin ring til meg selv. I Halloweengave. Vi spiste lunsj på Hard Rock Café. Vi møtte supercrewet på The Bleeding Horse. Vi satt på et bord med egne tappekraner. Det syntes guttene var stas.

Jeg var også på den, hittil, beste taxituren i livet mitt. Og jeg må desverre meddele at jeg har utviklet den samme latteren, eller skal vi si mangel på latter, som min kjære mor. Det kan karakteriseres som hvesing og kvelningslyder.

I dag har jeg skrevet tastaturet varmt. Min gamle, gode Hp må bare venne seg til aktiviteten. I morgen skal første oppgave leveres. Jeg føler på meg at skriverne på skolen kommer til å være slemme mot meg. Og som dere vet, så er det lite hjelp å få av bibliotekaren.

Happy fucking New Year.

Advertisements