Jakten på irsk personnummer

by Julie Marlen Engel

Fredag. Fridag. Lesedag. Men hele dagen gikk med på å sitte i kø. – I don`t love it.

For å ta eksamen i Irland må du ha irsk personnummer. Og det tar omtrent en hel dag. Hurra.

Vi fant kontoret, Dublins svar på NAV, ved å følge «grillerne». Grillere er det jeg kaller de mindre heldige i samfunnet. De som har grilldress i pastellfarger, knekk i knærne, heliumstemmer og av og til en hund. De skriker med stemmer fra helvete.

Vi, er meg og Hege. Vi fikk kølapp ved å vise passet og bevis på irsk adresse. I mitt tilfelle, brevet jeg fikk på skolen. Mannen i skranken sa at det vill ta en time og et kvarter. Han løy.

Mens vi ventet  spiste vi lunsj på Bagel Bar. Da vi kom tilbake til kontoret var de kommet til 80. Jeg var 98. Vi leste Elle UK, spiste HubbaBubba og diskuterte livet. Etter 82 begynte det å gå radig. Etter to timer var det endelig min tur. Jeg var spent på forrhøret. Hvorfor tok noen så lang tid og andre så kort? – Det trengte jeg virkelig ikke å være.

Navn, adresse, hvorfor jeg søker om PPSN, nasjonalitet, fødselsdato og år, og sivil status. Det var det. Jeg var skuffa. Det tok under to minutter.
– Det lønner seg å gjøre det på mandag eller fredag og for all del unngå dagen hvor Grillerne får trygd.

Vi fant verdens flotteste bokhandel i Parnell Street. Bøker er latterlig billige i Irland. I alle fall i forrhold til Norge. Jeg kjøpte tre fantastiske, men tunge julegaver. Godt at lillesøster kommer ned med tom koffert og henter meg til jul.

P.s Redaktøren i HENNE, Ellen Arnstad tjente over to mill i fjor. Det lover godt.
P.p.s Ikke gjør som Hege; å åpne boken The big penis diary. – Du blir aldri den samme igjen.

Happy Friday and loads of love.