The things we do for love

by Julie Marlen Engel

To og en halv time av lørdagskvelden min ble brukt på å se på Joe Satriani live. Gitar Jesus liksom.

Kjæresten min elsker Joe Stariani. Han har vært forbildet hans i mange år og han har til og med signaturgitaren hans. Det sa seg selv at han skulle dra på konserten. Det som ikke sa seg selv var at ingen av de klassiske gitarkompisene hans ville være med. Og girlfriend of this year, the next year and the year after that, måtte trå til.

Jeg, for min del, har aldri vært noe storfan av mannen. Jeg kan godt høre en sang og tenke; svarte, går det an å være så god?  Men å høre på tistrøkne c-er (hvis det går an. Jeg har hørt om tre, men dette må ha vært høyere) og kontrollert feeding i to og en halv time. Det er mye å forlange for en stakkar som meg.

Konserten var i Vicar Street (Uttales Ficar Street). Lokalet tar 1500 på «standing gigs».
Den første sangen var gøy. Det er fascinerende at det går an å være så god. Og han spilte mange av sangene som jeg har hørt. «Alwys With Me, Always With You», «Crowd Chant»,»Summer Song» og «Crystal Planet», for å nevne noen. Sistnevnte var et høydepunkt for min del. Han spilte selvfølgelig «Satch Boogie» og ansiktsutrykket til kjæresten, gjorde det hele verdt det. Jeg husker så godt når han gikk på videregående og endelig hadde lært seg den.


Satriani spilte også en del fra den nye skiva, som ikke akkurat er noen revolusjon. Jeg er skuffet over at han ikke spilte min favorittlåt «Searching». – Shame on you Mr. Satriani.

Så der satt jeg da. På det som viste seg å være den lengste konserten i NATO og EU. Mannen ville jo aldri gi seg. Og jeg tenkte at får jeg ikke tinnitus nå, så får jeg det aldri.

Satriani er, uten tvil, for spesielt interesserte. Men jeg vil si at det var en fin opplevelse. Og Pringlesen på Vicar Street var god.