Killer boots

by Julie Marlen Engel

Noe av det beste i verden er å få pakker. Selv når du vet hva som er inni.

Endelig kom pakkelappen i postkassen. Siden søteste Sofie sendte pakken rekommandert, kunne ingen stjele den. Så var det å finne postkontoret. Kartet på Iphonen til Sorcha i klassen viste at det ikke var langt fra gata mi. Så jeg gikk. Og gikk. I den retningen alle de narkomane går. Det var spennende. Jeg har aldri vært i enden av min egen gate, og det er masse interessant å  se der. Og noe som ikke er så interessant. En helt ny by på en måte. Men jeg fant ikke postkontoret. Jeg hadde gått meg vill.
– Det velbrukte lommekartet mitt fra fine Tante Maise lå selvfølgelig i en annen veske.
Til slutt kom jeg til havna der hvor Bono og Co spiller inn skivene sine. Jeg traff ikke Bono, eller Jesus som de kaller han her, og kunne derfor ikke spørre han om veien. Jeg måtte ty til taxi.
Taximannen sa at det var svært kort dit, men jeg orket rett og slett ikke å gå mer. Jeg fikk til slutt hentet pakken og gikk lykkelig hjem. Jeg fant heldigvis veien selv.
Da jeg kom hjem leste jeg ferdig Martha Gellhorn og belønnet meg selv med å åpne pakken. Og skoene var enda finere i virkeligheten. I love you Sofie!

Det er mye mer motiverende å skrive oppgaver med nye boots.
Nå skal jeg legge meg i senga, med de nye skoene på, og høre på Arcade Fires «Wake up» hundre ganger før jeg sovner.