Spiddlepiddlelittle

by Julie Marlen Engel

– Med melodien til The Julekalender sangen; «Spikk a bitte little». Please.

Lørdag kjørte vi mot Galway. På veien kjørte vi innom mange fine landsbyer. Vi kjørte gjennom Galway og jo lengre vi kom, jo tristere ble det. På et tidspunkt så det ut som vi var kommet til Hardangervidda.

Skiltene var på Irsk og vi fant ut at vi måtte snu for å finne ly for natta. Men det var ikke rom i herbergene, hvor de helst snakket irsk.

Så kom vi heldigvis til Spiddle. Lille, fine Spiddle. Med tre puber og hotell. Hotellet kostet 40EORO natta. Det var tre Guinness mer enn det vi ville betale, så vi gikk for å finne Bed and Breakfasten. Det kostet 25EURO. En Guinnes mindre enn det vi hadde forventet. Gledelig overrasket tok vi inn i huset hvor sønn, trolig ungkar, (35) og mor (63) bodde og virket.

Teppegulv fra topp til tå og tusen forskjellige tapeter. Men trivelig, det var det. Og reint. Ingen fare for lopper eller kols. Selvfølgelig hadde de tissematte forran do. Det er viktig at tisset ikke havner på gulvet men på matta. Jeg må huske å kjøpe en sånn en. Eller ikke?
La oss si det sånn; jeg gikk på do med sko. I motsettning til kjæresten, som gjerne går på offentlige stranddo i Dubai barfot.

 

Etter å ha spist en bedre middag, som kostet mer enn overnattingen, inntok vi puben. Vi gledet oss. Et band skulle spille traditional and ballads. Perfekt. Blir det bedre? Midt på landsbygda med irsk musikk og billig øl?

– Vi var forresten også innom Tullamore. Ikke noe å skryte av.

På puben var det folk i alle aldre. Greg og Thalma var på date. De har sikkert vært på puben hver lørdag siden 1932. Så søte. Endelig kom bandet. Band og band. Det burde vært lover mot å kalle one-man bands band.
– Jeg fikk sterke assosiasjoner til en tur på Høvringen med underholdning av en viss fishan-selger. Jeg var sikkert bare fire år. Det må ha satt dype spor.

Det ble mer «Lonesome tonight» og «Can`t help falling in love» enn «Whiskey in the jar». Lengre bort fra Elvis enn denne karen kommer du faen ikke. Sorry Mac. Men det er sannheten. Vi fikk i alle fall ønskelåta «Wild Rover». – Det hjalp ikke en dritt.

Ei i reisefølget, vi trenger ikke nevne navn, men vi kan si at hun er fra Kristiansand, ville heller gå på puben ved siden av. Hun hadde vært å sjekket forholdene og påstod at der var det to unge, flotte menn som spilte bra musikk. Jeg så for meg Gerard Butler i P.s I love you. – I shouldn`t have.

De var i alle fall to, yngre enn «Elvis» og repertoaret var raskere. Men bra. Det er å dra den litt langt.

Vi hadde det uansett gøy og fikk ønskelåten «Wild Rover» igjen. Da vi skulle ønske «Whiskey in the jar» var festen over. Det er skjenkestopp i Spiddle klokken 00.30. Vi var på landet.
– Stopp og stopp. Stengt og stengt. Disse uttrykkene er relative i Spiddle. Stenging betyr å stenge dørene, men du kan fortsatt være der. Og skjenkestopp, betyr at de skjenker desto mer. Men musikken. Den ble det slutt på. Vi gikk hjem i stummende mørke. Kyrne rauta, lufta var kald og vi var i Spiddle.

P.s Fantastisk at bartenderne i Spiddle er minst 72 år. I love it.