En fot i grava

by Julie Marlen Engel

Når jeg ikke er på skolen, eller på magedans, så leser jeg og gråter.

Leselysten er for lengst tatt knekken på av pensum. Vil jeg noen gang kose meg med ei bok igjen? Jeg må nok på en skikkelig pensumavrusning 16.des. Da er det ferie. Det er bare 71 dager til. Faen. Nå fikk jeg angst. Skrekkblandet fryd liksom. På en måte vil jeg at dagene skal gå fort. Skoledagen og lesedagen. Men samtidig vil jeg at det skal gå sakte. Jeg elsker Dublin, jeg elsker de magiske turene fra busstoppet og hjem. Se på menneskene, bo i et annet land, om ikke så eksotisk. Jeg vil ta vare på hvert sekund. Jeg vil nyte hvert sekund. Men det klarer jeg ikke. Uansett hvor positiv jeg er, så er ikke den irske grunnloven interessant. Jeg driter i irsk politikk, amerikansk kapitalisme og The Brittish hegemomony. Men jeg må. Må, må, må.

– I morgo, i morgo, men ikkje i dag-taktikken, funker ikke her. Skippertak har ingen hensikt. Det må jobbes jevnt og trutt. Som om det ikke var deprimerende nok å lese pensum halve dagen, så er innholdet så trist at jeg nesten ikke ser gjennom øynene som fylles av tårer. Det dugger på Chanel-brillene. Martha Gellhorns «The face of war» er så deprimerende at jeg har lyst til å legge meg under badematta og forsvinne ned i flisene i gulvet. Jeg vil ikke være en del av denne forferdelige verdenen vi lever i. Og coveret på boka, det er så trist at jeg gråter av å tenke på det.


P.S Hvis det går an å lese seg i hjel, så har jeg en fot i grava og er på full fart til himmelen.