Thelma & Louise

by Julie Marlen Engel

Jeg har fått en ny venninne. Vi traff hverandre i køen på Dunnes. Hun heter Mary, men jeg kaller henne Thelma. Vi er partners in crime.

Dunnes Stores er en dagligvarekjede i Irland. Jeg handler der regelmessig. I dag var jeg ute etter mel, melk, vaniljekrem, eller custard, som det heter på engelsk og andre ingredienser man må ha for å ha bollekveld. Da jeg endelig hadde funnet alt jeg trengte i alle de tusen hyllene, gikk jeg til kassen for å betale. Forresten så fant jeg ikke alt jeg trengte. De hadde ikke kardemomme, eller cardamom som de sier her. Og NB. Nutmeg er ikke det samme. Jeg stod i køen og ventet på min tur. Damen foran meg lesset på potetgullposer, økonomipakker med sjokolade og alt det andre usunne irer handler. – Det er så fascinerende å se hva de har i handlevognene sine.

Plutselig hørte jeg en lyd. En pssst-lyd. Bak meg i køen stod ei lita, gammel dame, av typen som jeg liker svært godt. Hun lurte noe i hånda mi. Noe som kassadamen ikke skulle se. – Litt sånn som du ser på film, når folk selger narkotika. Men det var ikke narkotika jeg hadde i hånda. Det var et kort. Et Dunnes-kort. Alà coop-kortet vi har i Norge. Hun hvisket noe til meg.
– If you don`t have a card, give her mine.
Jeg har jo ingen Dunnes-kort, så det kunne jeg gladelig gjøre. Jeg ga kassadamen Dunnes-kortet, og betalte for varene mine. Så lurte jeg kortet tilbake til Thelma, som brukte det til å betale sine varer med. Jeg hjalp henne å pakke sekspakkningen med Gatorade, sportsdrikken ja, og Activia-yoghurtene i den krøllete posen hun dro opp fra håndveska. – En gammel dame som drikker sportsdrikk er interessant. Så presenterte hun seg som Mary, og jeg som Jules.
– Pleasure doing business with you Jules, sa hun.
– No worries, svarte jeg. 

Jeg elsker gamle, irske damer.